Camilla var ny.......
Camilla</3 Camilla var ny, Camilla var en venn.
Du var så kul, vi digget deg alle sammen.
Du var så glad på skolen, men hvorfor fikk vi ikke bli med deg hjem Camilla?
Jeg og noen venner fulgte etter deg hjem, du merket oss ikke.
Jeg så du nølte med å gå inn, men til slutt forsvant du inn den blå døra som det stod velkommen på.
Vi gikk nærmere, vi hørte skrik og gråt inne fra huset deres.
Vi så en liten gutt, kanskje 2-3 år gammel, han gråt.
Vi så moren din Camilla, hun slo den lille gutten, hardt, lenge.
Hvor var du da Camilla?
Dagen etter kom du som vanlig glad og fornøyd på skolen, som om ingen ting var galt.
Du merket at noe var galt på måten vi så på deg, du brydde deg ikke, men fortsatte og tulle med Christoffer i klassen.
Christoffer likte deg virkelig Camilla, vi så det, han smilte når du kom inn i klasserommet, lo når du fortalte dårlige vitser, jeg likte Christoffer.
Vi fulgte etter deg hjem denne dagen også, du merket oss ikke.
Når du svingte inn porten til huset ditt kom den lille gutten fra dagen før og kastet seg i armene dine, dere var så nydelige der dere satt og koste hverandre.
Dere gikk inn, vi gikk og tittet i vinduet ditt.
Vi måtte gjemme oss bak en busk i hagen din Camilla fordi en mann kom ut , det var nok faren din Camilla.
Vi så faren din dra fra deg, moren din som kastet vinflasker etter han.
Du gråt, vi så det, moren din slo deg og kalte deg stygge ting.
Vi ble redde for deg Camilla, vi ble urolig for deg, vi ville trøste deg.
Vi fortalte deg alt, om at vi hadde sneket oss etter deg og sett alt.
Du brast ut i gråt da Camilla, vi trøstet deg, holdt deg inntil oss, vugget deg sakte fram og tilbake.
Læreren kom og snakket med deg, han ville bli med deg hjem, du nektet.
Jeg tenkte på deg, hele tiden, jeg spurte om du ville bli med meg hjem og spise middag den dagen, du sa ja og ble glad.
Moren og faren min tok deg godt i mot da du hang fra deg jakken, du ble glad og var vennlig.
Du ville ikke hjem det merket jeg, men det var sengetid for meg.
Jeg fulgte deg hjem, moren din møtte deg ved ytterdøren hun skrek til deg og slo deg med en vinflaske i hodet, du datt om å lå stille på bakken. Jeg ble redd og løp hjem for å hente mamma og pappa.
Alle lurte på hvor du var neste morgen , jeg sa du var syk, orket ikke å fortelle alt.
Christoffer snakket mye med meg den dagen, jeg glemte stakkars deg som lå på sykehuset.
Før vi skulle gå hjem ga han meg et kyss, jeg var så glad.
Da jeg kom hjem, måtte jeg reise rett på sykehuset og møte deg.
Jeg kjøpte en konfekteske, og ga deg en klem når jeg møtte deg.
Du var redd, jeg merket det på deg.
Vi fikk ta deg med hjem den dagen, vi ville ha deg hos oss en stund så moren din ikke kunne gjøre noe. Mor og far fikk ikke snakket med moren til din dagen før, for hun låste oss ute.
Du ba meg bli med deg hjem og hente saker for du skulle ligge hos oss. Du snakket om broren din på vei til hjem til deg, du ville ikke la han være alene. Jeg sa han kunne ligge hos oss, du ble glad og ga meg en klem.
Vi svingte inn porten til huset ditt og alt var stille i huset. Du åpnet døren og gikk inn, jeg fulgte etter.
Vi hørte ikke moren og broren. Du pakket sakene sine, du skulle bare gå på badet og hente sakene dine da du så noe du aldri kom til å glemme.
I det lille blå badekaret fylt med vann lå broren din, han rørte seg ikke, han var DØD.
Du skrek og gråt. Jeg ringte til foreldrene mine, de kom med sykebil og politi.
Det var sterkt å se deg ta farvel med din bror, du holdt han tett inntil deg og gråt.
Noen sykepleiere rev deg fra gutten og tok med seg broren din. Du satt igjen på gulvet, alene, forlatt av det eneste du elsket.
De fant moren din på soverommet, hun hadde hengt seg.
Du var lei, og sørget over broren din. Du fikk bo hos oss, jeg skjønte du hadde det
vanskelig, men jeg ble lei deg. Du bare satt der og så i veggen hele tiden.
Vi snakket ikke med deg, du snakket ikke med oss.
Etter hvert begynte vi å mobbe stakkars deg, snakket om moren din, sa stygt om broren og minnet deg stadig på faren og når han forlot dere.
Du snakket ikke med meg hjemme heller, bare når mor og far skulle se hvordan det gikk med oss. Jeg truet deg og sa at hvis hun ikke oppførte seg riktig fikk du ikke bo hos oss lenger.
Du ble min slave, du gjorde alt jeg ba deg om.
Snart ble du en slave for alle, du løp beina av seg hele tiden, stakkars deg.
Christoffer kalte deg stygge ting, vi andre å.
Snart hatet alle deg, som ikke hadde gjort oss noe.
Jeg lekte tøff en dag og slo deg i ansiktet og sparket deg i magen.
Du kom ikke hjem den dagen, ud gikk ikke bak meg hjem fra skolen som du alltid brukte. Klokka ble mye og mor og far ble redde.
Jeg ville ikke lete etter deg, men ble med uansett.
Ingen fant deg den natten.
Dagen etter skulle jeg og noen venner gå hjem fra skolen. Jeg var litt urolig for deg, men sa ikke noe.
Vi gikk forbi huset ditt, vi ble enige om å gjøre litt hærverk der inne, ingen bodde jo der.
Vi hadde det artig når vi hoppet i sofaen og spiste opp det siste som var igjen av mat.
Etter hvert begynte vi å knuse ting og vi lo, lo hele tiden.
Etter en stund måtte den ene venninna mi på do, hun gikk opp.
Vi hørte et skrik og vi løp alle opp.
Jeg så noe som såret meg, der hang du etter halsen i et tau, død.
Jeg gråt, deg som jeg ble så glad i, du som hadde det så vanskelig, deg som vi hatet til slutt, du var nå død.
Alle i klassen møtte opp, mor og far var der.
Begravelsen var sørgelig, jeg klarte det ikke. Det lå tre hvite nydelige kister dekket med røde roser på kirkegulvet. En til moren din, en til den lillebroren din og en til deg.
Jeg så ikke faren inne i kirken, men når vi skulle grave dem ned så jeg han stod litt bortenfor oss andre. Han gråt mer en noen andre, når vi skulle senke ned kistene løp han fram og nektet og ta farvel med sine barn.
Jeg kom aldri til å glemme dette. Det satt i hjertet mitt..'
Skriv en komentar om du støtter barn som blir utsatt for vold hjemme.
Det er ikke jeg som har skrevet historien, men er ganske sikker på at noen har eller har hatt det omtrent slik.
FØR!
ETTER!